Du er herHjem>Om narsissisme og solidaritet
Om narsissisme og solidaritet

Om narsissisme og solidaritet

Hvert år feirer vi gudstjeneste i Skiptvet kirke 1 mai. I savnet av gudstjenesten har jeg skrevet en tale til dagen:

Det finnes en gammel, gresk myte; myten om Narcissos:

Narcissos var en jeger som var kjent for sin fysiske skjønnhet. 

Narcissos var stolt og han foraktet de som elsket ham. Men han var samtidig avhengig av dem.

En av de som forelsket seg i Narcissos, var nymfen Ekho. Narcissos tok imot Ekhos kjærlighet. Han trengte den for sitt eget ego sin skyld, men han behandlet henne samtidig svært dårlig og kastet henne fra seg fordi hennes kjærlighet i hans øyne gjorde henne verdiløs og svak. 

Gudinnen Nemesis, gudinnen som straffer, merket seg Narcissos oppførsel.

Da Narcissos så sitt eget speilbilde i et tjern, straffet Nemesis ham med å bli forelsket i sitt eget speilbilde.

Ute av stand til å forlate skjønnheten i eget speilbilde, mistet Narcissos viljen til å leve. Han ble fortapt i situasjonen der han stirret på sitt eget speilbilde og falt ut i det store, svarte tjernet. Speilbildet slukte ham.

Denne myten er opphavet til en samlebetegnelse for flere grader og varianter av former for personlighetsforstyrrelser som kalles for «narsissistiske personlighetsforstyrrelser». 

Vårblomstene påskelilje og pinselilje bærer samme greske navn, etter den greske myten.

Jeg minner dere om denne myten i dag, fordi et samfunn kan bli narsissistisk. 

Cristian Larsch ga i 1979 ut en bok som het: «Den narsissistiske kultur». Boken var et angrep på amerikansk politikk, samfunnsliv og kultur som forfatteren hevder var blitt navlebeskuende og egoistisk. Boken er vel verdt å lese.

Forsøk på å analysere generelle kulturstrømninger, politiske strømninger, religiøse strømninger; forsøk på å ta «tidsånden på kornet», kan fort feile ogmislykkes.

Man skal alltid være forsiktig med å stille diagnoser, selvfølgelig for enkeltpersoner, men enda mer for et helt samfunn og en verdenssituasjon. 

Samtidig kan denne forsiktigheten være farlig. Den gjør at dårlige krefter får vinne frem. Krefter som ødelegger.

Jegeren Narcissos opplevde sin egen situasjon som farlig. Da han så innover i sitt eget indre, så han bare sitt eget bunnløse dyp. Sitt eget svarte tjern. Han hadde bare seg selv å stole på.

Et samfunn kan også utvikle seg i samme retning. 

I møte med nye tanker og kulturer, ser man innover og tilbake, men man finner ikke redskap til å møte alt det nye. Man har bare seg selv å stole på. Verden er farlig.

Da er eget speilbilde det tryggeste å letteste å ty til. Enhver får sørge for seg selv. Overfladisk vinning, anskuelse og popularitet blir en buffer og en hjelp til å unngå «det store, svarte tjernet».

Og jeg tenker at «svarte tjern» også finnes for et samfunn. Et samfunn kan ramle ned i et stor, svart hull, i et narsissistisk tjern, når vi blir for navlebeskuende, for opptatt av oss selv, for opptatt av egen vinning, for forelsket, så vi ser med forakt på dem som forelsket seg i oss.

Ja, jeg tror at politikk kan bli narsissistisk: Politikken blir et skalkesjul for å tjene enkeltmenneskers og maktpersoners interesser. Politikken blir et skalkeskjul for å sikre de økonomiske interessene til dem som har makt og som har mest fra før.

Jeg tror at kultur kan bli narsissistisk. Det handler om å gjøre en god figur. Bli kjendis. Bli berømt. I det minste vise at du duger i det daglige – være slank, pen vakker osv. Vi kjenner kravene på kroppen fra våre barn og barnebarn og vi ser tegninga.

Jeg tror at samfunnsliv kan bli narsissistisk. Man speiler seg i sitt eget speilbilde og engasjerer seg hvis det gir «noe tilbake til meg».

Jeg tror at religion også kan bli narsissistisk. Jeg tror at kristentro kan bli det.

Jeg tror at jeg kan bli så opptatt av hvordan det står til mellom meg selv og Gud, at jeg blir innadvendt og navlebeskuende og mister fokus for andre enn meg selv.

Jeg tror at vi alle, uansett engasjement, står i fare for å ramle ned i det narsissistiske tjernet.

Mot-ordet til narsissisme heter solidaritet.

Vi mennesker er i sannhet ulike. Men en ting er jeg sikker på:

Det er ikke langt mellom styrke og svakhet.  Og det vi definerer som samfunnets svakeste, kan ofte være de sterkeste.  Det har jeg opplevd ofte.

Alkoholikeren som reiser seg og faller og reiser seg og faller - gang på gang-

Den syke som aldri gir opp håpet om å bli frisk.

Den sørgende som iherdig jobber mot at livet igjen skal få verdi.

Den misbrukte, som klarer å stable en viss selvrespekt på beina.

De sterkeste mennesker jeg har møtt, har jeg møtt blant de som samfunnet definerer som svake eller «marginaliserte».

«Solidaritet» betyr blant mye dette: 

At ingen av oss kan klare oss helt alene. I hvert fall ikke i alle faser av livet.  Selv de sterkeste kan bli svake.  Alle trenger å vite at noen stiller opp når vi har bruk for hjelp.  

Solidaritet er vilje til samhold og uttrykk for ansvarsfølelse overfor andre.  

Solidaritet er en forutsetning for frihet og for at alle skal få like muligheter.  

Solidariteten er grenseløs og omfatter både nålevende og framtidige generasjoner.

I forrige århundre bidro solidaritet til at det store flertall av befolkningen fikk bedre muligheter og økt velstand.  I dag vil solidaritet i større grad innebære at flertallet må bidra for at et mindretall skal få det bedre.

Et solidarisk samfunn tar vare på de som er avhengige av hjelp for å klare seg.  Et solidarisk samfunn skaper fellesskap som omfatter alle.

Ingen kan klare seg helt alene.  Selv de sterkeste kan bli svake. Og de svakeste er ofte de sterkeste.  Og et samfunn er aldri sterkere enn det vi definerer som det svakeste ledd.

”Dere som er sterke,  må ta hensyn til de som er svake”,  sier Paulus inntrengende.

I arbeiderbevegelsens tidligste tider, var enkeltpersoner pådrivere for at mange skulle få det bedre.  De kjempet for makt til det store flertall.

I våre dager må det store flertall kjempe for at mindretallsgruppene skal få det godt.  Vi har det godt i landet vårt de fleste av oss.  Veldig godt.  Kampen kjempes for de svake gruppene.  At de skal ha det godt.  At de skal få være med.  At de skal ha muligheter.  At de skal få vise hva de kan.  At de skal ha håp.  Ja, at de, kanskje en dag, skal få det til å gå opp for oss at sannelig, sannelig, det var jo dem som var de sterke!

Først da, når vi som fellesskap ser at vår styrke ligger i å kjempe for det svakeste ledd, får vi et solidarisk samfunn. Et samfunn som står langt fra kanten til Narcissos svarte tjern.

-Dere som er sterke, må ta hensyn til de som er svake, sier Paulus. Og han sier videre: 

-For når jeg er svak, da er jeg sterk.

Vi som er sterke, må ta hensyn til de som er svake, og nettopp de svake, er kanskje de sterke.  Nettopp de kan tilføre oss noe vi ikke har uten dem og som er viktig for oss å eie.

I kirken har vi vår Herre og læremester i Jesus Kristus.

-Jeg er verdens lys, sa Jesus. Det lyder narsissistisk, ikke solidarisk.

Men, det var ikke bare noe Jesus sa for å få oppmerksomhet fra folk.

Jesus var virkelig et lys for menneskene han møtte. Han installerte håp og lys i livene til marginaliserte mennesker.

Mange konstaterer med selvfølgelighet hva som er sentrum i vår kristne tro. Hva som er essensen av alt Jesus lærte oss og sto for.

Men for å komme til sentrum i den kristne tro, så må vi søke til steder der Jesus var. Og han befant seg ofte i periferien. Jesus befant seg ofte på steder der fint-folk ikke ferdes. Han viste en usvikelig evne til å samle de små og svake og fordrevne og utstøtte rundt seg.

Det var Han som sa: 

-Det du har gjort mot en av disse mine minste, har du gjort mot meg.

Det var Han som introduserte nestekjærligheten.

Samtidig holdt han en respektfull og åpen dialog med samfunnets store og stødige og sterke. Resultatet av denne dialogen var til og med at noen av dem som hadde trengt andre unna og gjort seg fete på deres bekostning, betalte tilbake og begynte å arbeide for de svakes sak.

Så er vi mennesker av kjøtt og blod.  

Vi kan komme til kort overfor egne idealer og verdier. 

Vi kan komme til kort overfor vårt eget partis partiprogram.  

Vi kan komme til kort overfor vår Herres bud og grenseløse kjærlighetsidealer.

En av grunnene til at jeg søker tilflukt og har mitt hjem i Den norske kirke, er at her får jeg møte Ham som igjen og igjen visker meg i øret:  

-Det er tilgitt.  Glemt.  

Hver dag er en ny begynnelse.  Hver time.  Hvert minutt.  

Jeg får begynne på nytt.  I dag.  Og alle dager.  Det finnes alltid en ny begynnelse. Alltid en ny begynnelse.

Guds kjærlighet til oss er grenseløs. Han gir oss aldri opp.  Vi får starte om igjen og om igjen.  

Og i dag er det 1.mai!!

Einar Gerhardsen sa: Man feirer ikke 1.mai – man markerer 1.mai. Istedenfor å gratulere med dagen, ønsker jeg deg derfor: Pax et bonum - Guds fred og alt godt.

Anne Cecilie Elgarøy Ringen – sokneprest i Skiptvet menighet

 

Powered by Cornerstone